Bokblogger

Ein spenningsroman som har forgreininger til andre verdskrig.

• Norsk tittel: Tyskertøsenes hevn
• Forfatter: Gunnar Henriksen
• Sjanger: Krim, Spenning
• Antall sider: 296
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Henriksen BioInvest

Gunnar Henriksen er fra Trøndelag, men er no bosatt i Randaberg. Han har gitt ut ei rekkje med romaner, i tillegg til novelle og fagbøker. Han debuterte som forfatter tilbake i 2004 med fagboka «Kystsel, havert og steinkobbe» saman med Nils Rov. I 2007 gav han ut sin fyrste spenningsroman; «Oxrana». I 2022 kom han ut med krimromanen «Mustafas dolk», og i 2023 kom «Tyskertøsenes hevn».

Ved slutten av andre verdenskrig blir to jenter på hvert sitt sted rammet av tragiske, skjebnesvangre hendelser. Det settes ut vonde rykter som jentene må leve med – inntil de bestemmer seg for å ta en grusom hevn. Hevnen trigges av hendelser som skjer i et gruvesamfunn i Trøndelag der det smugles både sprit og sigaretter fra båtene som anløper. Men de ferdigrullede sigarettene som kommer fra en hollandsk båt i ei nabobygd, er ikke som andre sigaretter. De fører til både komiske og mer alvorlige situasjoner blant de som røyker dette merkelige, ukjente stoffet. Hendelsen utspiller seg på begynnelsen av 1960-tallet. En nygift lensmann fra Malm og politiet i Steinkjer får nok å henge fingrene i da vinningsforbrytelser, våpentyverier og et mulig drap skal oppklares, med god hjelp fra to oppvakte seksåringer og en tilårskommen elghund.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Tyskertøsenes hevn».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein spenningsroman som foregår over fleire ti-år.

Forfatter tar oss med til slutten av andre verdskrig i Trøndelag. To jenter vert utsatt for grove handlingar som merker dei for livet. Så gjer me eit hopp til 1960-talet, og hevnens time er kommet. Men samtidig med dette så smugles det både sprit og sigaretter i store mengder inn i bygda. Nokre av desse sigarettene inneheld ikkje berre nikotin, noko fleire av innbyggerne skal få erfare, også embetsmenn. Det oppstår snodige situasjoner som fylgje av dette. Lensmannen i Malm må derfor bryne seg på fleire saker som har ein felles grobotn.

Det er fleire hovedkarakterer i denne romanen, og det veksles mellom dei her og der. Fyrst møter me Sara og Åsta. To venninner som vert utsatt for deira store mareritt under krigen, og som finn felles trøyst hos kvarandre. Så fades dei ut ei stund når nye karakterer trer fram når handlinga hopper fram to tiår. Då er det kompisene Steinar, Alfred og Morten som speler hovedrollen, før dei to venninne etterkvart kjem inn i historia att.

Åsta ble dradd midt ut på gulvet og lagt ved siden av den døde soldaten. Deretter løftet de opp kjolen og trakk av henne trusa.

Eg følte det vart litt rotete oppbygging av historia. Starten er interessant og stemninga er satt. Plutselig er det som forfatter startar på nytt att, og ein mister tråden og den spennende starten virker død og begravet.

Enkelte merkverdige spørsmål i dialoger dukker opp undervegs. Desse burde kanskje vert luket vekk, all den tid dei vert så markante og stopper opp dialogen fullstendig.

– De kalte det upassende omgang med fienden, og sa at det måtte straffes. De trakk meg inn bak furutrærne like ved stien mens den ene holdt hånden over munnen min. Jeg hørte de andre festdeltakerne fortsette oppover veien mot bussen som ventet.
– Buss så sent?

Det meste kretser rundt sigaretter, sprit, pengemangel og gamle hevntanker som murrer under overflata. Alfred skylder penger, og då stjel han frå sjølvaste lensmannen på hans bryllupsdag for å ha penger til å kjøpe sprit og sigaretter, slik at han kan selge for å få nok til å betale tilbake det han skylder. Dermed er galskapen i gang. For det er det det er. Galskap. Dette er med andre ord ein røverhistorie med eit glimt i auga.

Det er ein del uinteressante skildringer rundt stader og stedsnavn som stopper opp progresjonen i historia. Det virker som om forfatter går ut frå at lesar allereie er kjent i området, noko eg hvertfall definitivt ikkje var. Då vert det lite interessant å lesa om plassar vedkommende farer forbi når det ikkje har rot i samanhengen. Det er også nokre irrelevante karakterer som gjer til at ein ikkje heilt anar kven det er verdt å huske og ikkje.

Lensmannen i Malm er ein artig karakter. Her har Henriksen gjort ein strålende jobb. Øystein Nordbotten er nygift og slit med å finne seg til rette med sin utkårede. Det er fullt trøkk på jobb, og dermed kjem kona i andre rekke, noko kona ikkje setter nevneverdig pris på. Dermed dukker valgets kvaler opp, og den stakkars lensmannen trår ikkje alltid rett. Eit friskt pust og ein morosam bi-historie oppi alt.

Etter ein spanande start, ein langdryg ny start, så byrjar ting å skje. Me får reaksjonskjeder der det eine utløyser det andre og som fører til enkelte absurde situasjoner.

I denne historia veit ein kven som har gjort ugjerningene. Me fylgjer både gjerningspersoner og politiet parallelt, så den store spenningsdelen består av om politiet klarer å løyse sakene før det oppstår nye og større kriminelle handlinger. I så måte er det ingen krimplott å snakke om.

I politiet er det bemanningsproblemer, utgifter og små intriger innad i politet, noko som føles naturleg og skaper ein form for realisme. Stort sett så får ein følelse av fiksjon og røverhistorier med humor og alvor. Samvittighetskvaler og alvorlege og traumatiske situasjoner gjer til at ein får ulogiske reaksjonsmønster hos nokre av karakterene.

– Da kona åpnet døra hjemme, oppfattet jeg henne som en diger flodhest noen sekunder. Nå ja, hun om det.

Det er lagt inn cliffhangere her og der som held på spenninga, og bi-historier som omhandler livet som gift mann, forhold og følelser for andre. Eg synes at desse var bokas store styrke, for her kjem me nærare karakterene og ein får eit medmenneskelig forhold til dei. Dei fremstilles som mennesker og forfatter viser ei heilt anna side av dei, enn ellers gjennom romanen.

Ein og anna actionscene er det som held på spenninga og som driver historia framover. Det er på ingen måte storslått, men det fungerer fint i denne type bok.

«Tyskertøsenes hevn» er ein spenningsroman som består av ein god dose galskap og små humoristiske situasjoner. Det er likevel alvor inni biletet, og historia manes fram av gode bi-historier.

TERNINGKAST: 3