Bokblogger

Hyggekrim og bok nr. 9 om privatetterforsker Olivia Henriksen.

• Norsk tittel: Den siste olje
• Forfatter: Lene Lauritsen Kjølner
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 285
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Fagervik Forlag

Lene Lauritsen Kjølner (Født 1962) er skribent og forfattar. Ho debuterte som forfattar med novella «Armer og Bein» i 2013. I 2014 kom den fyrste av til no ni bøker (2023) om privatetterforskar Olivia Henriksen. Med «Høyt henger de» vann ho Nytt blod-prisen for beste krimdebut. Ho har også gitt ut ei rekkje noveller. I 2020 gav ho ut romanen «Petra Pettersens perfekte plan», før ho kom ut med juleromanen «Jul i Sandøsund» i 2021. Ho følgde opp med «Petra Pettersens perfekte Påske», «Sommer i Sandøsund» og «Jul på Petronellas pensjonat» i 2022.

På ferie i Spania møter Olivia den pensjonerte politimannen Kalle. Det er omveltende nok, men det er først da hun kommer hjem og treffer på utbygger Bjerkvik at ting begynner å skje.
For det finnes andre måter å møtes på enn nede i en bunker, ute på Essos gamle tomt på Vallø og det som en gang fikk navnet Prinds Christians batteri. Og det er upraktisk når Bjerkvik er død. Men hvordan havnet han der? Han «oljet» seg neppe nedi av seg selv. Olivias nysgjerrighet bobler mens det dukker opp mystiske tatoveringer, diskrete kappekledde og høner som løper uten hoder.
Nok en gang beveger Olivia seg på merkelig vis inn i det som egentlig er Torsteins domene. Og hun nøster opp i drapssaken, ved hjelp av Monas skarpe blikk og en svært behjelpelig Kalle.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Den siste olje».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er feel-good krim og den niende boka om privatetterforsker Olivia Henriksen. Relasjoner utvikler seg, og det anbefales å lese dei kronologisk, men ikkje eit must.

På ferietur i Spania saman med bestevenninna Mona, vert Olivia kjent med Kalle som er ein pensjonert politimann. Like før dei skal reise heim finn Olivia ein livlaus Kalle i bassenget med eit stort sår i hovudet. Samtidig finn ho eit trusselbrev på kontoret hans. Dette er ein fin bi-historie til det som skjer heime i Noreg, og eit nytt vennskap oppstår.

Tormod Bjerkvik er ein forhatt utbygger i nærmiljøet. Oppdraget hans er å tyne mest mogleg ut av områdene, men møter stor motstand hos lokalbefolkningen, Olivia og Torstein inkludert. Så forsvinn Bjerkvik plutseleg frå jordas overflate, for så å dukke opp i ein bunker. Død. Samtidig har Olivia blitt hyret inn av ein enkemann til å nøste opp i eit tidlegare dødsfall av sin kone i området. Og me som kjenner Olivia gjennom serien skjønner at ho ikkje klarar å holde seg vekke frå drapsetterforskinga heller. Til Torsteins store fortvilelse.

Plutselig synes jeg det vakre stedet er litt uhyggelig. Det kan ha noe med kirken å gjøre, tomheten der det hadde vært yrende aktivitet i tidligere tider, det mørklagte lokalet til museet og historielaget, vinden som suser i trekronene. Det kan også ha noe med at jeg plutselig ser døde tyske soldater som passerer som zombier i gaten, sammen med gjenferdene etter utslitte saltverksarbeidere… Jeg må helt klart slutte å se på «Walking Dead».
«Hei…» hører jeg en stemme si ved siden av øret mitt.
«Jeeeezzz!» roper jeg og skvetter en meter opp fra asfalten.

Starten byrjer med ein lett oppfriskelse av karakterer og deira relasjoner til kvarandre. Dette er absolutt positivt all den tid Kjølner har dratt oss inn i forskjellige universer sidan forrige Olivia-bok. På denne måten kjem me raskt inn i persongalleriet, og kan nyte handlinga til fulle.

Ankerholmen er sjølvsagt hovedbasen for historia. Og det er heller ingen sjokk at det er sommer, sol, smil og latter. Her finn ein den samme lettbeinte stemninga som har gjort bøkene til forfattar så populære.

Det vert ein del drodling og utenomsnakk som drar ned tempoet innimellom. Utbygging er eit hett tema, og bevaring av nærmiljø og natur vert dermed ein stor del av tematikken. Ikkje alt er like interessant, men samtidig så har det ein indirekte sammenheng til historia.

Kjølner skriv krim med ein herleg snert i humoren. Det er lettbeint, og ho unngår det groteske og dei storslåtte actionscenene. Det er med andre ord hyggekrim av beste sort. Men tilbake til humoren; Ved å kombinere gode metaforer med humor, ved å kombinere alvor med humor, ved å kombinere krimsaker med humor og ved å kombinere dyr med humor så vert det lettlest og sprudlende.
Sjølv med masse humor vert det på ingen måte ein parodi eller humorbok. Det ligg eit godt plott i bunn, og karakterene er strålende oppbygd.

«Og jeg vil advare mot at du involverer det i dette som vi anser som en ulykke, vi liker ikke snushaner her.»
«Snushøner», sier jeg blidt. «Jeg er ei snushøne.»

Karakterene er fantastiske. Ein finn motsetninger og drittsekker blant sjarmørene, og det skaper ein fin balanse blant dei. Hunden Dino føler eg at eg kjenner betre enn min eigen hund. Gjennom det kvardagslege får me ta del i Dino’s væremåte og reaksjonsmønster. Nok ein gong har Kjølner klart å skape liv i det som i utgangspunktet berre er ein statist i historia.

Forteljarstemma er sprudlende og lekent. Dette gjer til at det stadig oppstår episoder i boka som både er pinlege og morosamme. Olivia tråkker i salaten opptil fleire gonger, og ein kan ikkje gjere anna enn å smile over situasjonene.

«Siden jeg kjenner mannen foran deg godt og vet at han slett ikke er botaniker, men jobber med dataprogrammering, så antar jeg at du kanskje har henvendt deg til feil mann? Jeg heter nemlig Marius og er botaniker. Det må være meg du er på jakt etter.»
Jeg ønsker jeg kunne synke ned gjennom gulvet og ned til kirkeruinene i underetasjen, men noe sånt mirakel skjer selvsagt ikke.

Olivia, som er hovedkarakteren, er ei dame som stadig tenker utenfor boksen, og kjem med nye krumspring. Ikkje alt er like gjennomtenkt, og ho havner stadig i problemer, enten det er i jobbsammenheng eller på privaten. Eg synes at Olivia stadig utvikler seg under Kjølner’s ledelse. Ein finn heile tida små ting som gjer til at ho er ein levende og dynamisk karakter, og at ho har sine feil og mangler som gjer ho troverdig.

Kjølner har sågar prøvd seg på ein liten Agatha Christie tvist som eg synes ho lykkes godt med, og som ho gjerne kan benytte seg av oftere.

«Den siste olje» er ein medrivende lettbeint krim med eit sprudlende og lekent språk. Olivia Henriksen skuffer ikkje med sin innsats for å oppklare sakene som dukker opp på hennes veg. Dette er den ultimate krimboka å ha med på stranda eller i solveggen.

TERNINGKAST: 5